Åpenhet, lojalitet og takhøyde

Den siste uken har debatten rast rundt toppsjefen i Innovasjon Norge, Anita Krohn Traaseth, etter hun postet bloggposten «Ær’e her’e er party» hvor hun hevder interne krefter driver en svertekampanje gjennom drittpakker mot henne og andre nøkkelpersoner i selskapet. Anita Krohn Traaseth er en av Norges mest synlige toppledere som bruker blogg og sosiale medier til å informere og debattere. Vi applauderer åpenhet og transparens, men er det riktig av en toppleder å synliggjøre interne konflikter i eget selskap?

Etter min mening er dette “innafor”. Å ta opp disse forholdene slik Krohn Traaseth gjør i bloggposten mener jeg ikke går ut over lojaliteten til selskapet, eller medarbeiderne hun leder, selv om hun kritiserer interne forhold. Hun anklager ikke enkeltpersoner, men synliggjør en problemstilling slik hun opplever den. Dette er dessuten en problemstilling som ikke er ukjent for andre organisasjoner og som derfor er relevant å ta opp.

Jeg er også enig med seniorforsker Petter Bae Brandtzæg i Sintef i at dette også er et eksempel på at det skarpe skillet mellom internkommunikasjon og eksternkommunikasjon er i ferd med å viskes ut. Blogging og sosiale medier har gitt alle, både ledere og medarbeidere, en mulighet til å åpent mene og kommunisere, noe flere og flere også gjør.

Vanskelig balansegang

I følge Grunnlovens § 100, skal vi alle kunne ytre oss offentlig om nesten hva det skal være. Som arbeidstaker har man ikke det samme vernet, og vi har sett eksempler på at man kan miste jobben for manglende lojalitet, ref. Norwegian hvor hovedverneombudet fikk sparken fordi han ikke lenger hadde ledelsens tillit.

Det er en vanskelig balansegang mellom ytringsfrihet og lojalitet. Å ha lojalitet til sin arbeidsgiver er bra, samtidig må det være takhøyde nok for uenighet og saklig diskusjoner. Kritikk, selv om den er konstruktiv, oppfattes lett som illojalitet.

Jeg har selv opplevd å få kritiske kommentarer til det jeg har skrevet i denne bloggen. Som konsulent innenfor DNB-systemet, fikk jeg tilbakemeldinger på at det ikke var heldig at jeg skrev bloggposten “DNB vinner ikke den digitale kampen med Vipps.” Tilbakemeldingen fikk meg til å legge til en kommentar for å understreke at bloggposten ikke var ment som kritikk av DNB (tvert imot), men kun var et innspill til at jeg mente forretningsmodellen bak Vipps var gal. At jeg fikk rett, hjalp nok litt, men det førte likevel til at jeg ble mer oppmerksom på hvor lett det er å oppfattes som illojal når man ytrer sine meninger.

Hvor går grensen mellom kritikk og illojalitet i en organisasjon? Det er en hårfin balansegang. Jeg opplever kanskje at kravet til lojalitet er ekstremt høyt i mange bedrifter i dag.

Konstruktiv kritikk skaper utvikling

Jeg mener det er viktig for bedrifter og ledere i dag å tåle at det stilles kritiske spørsmål. Det er med på å skape utvikling. En av de forholdene som kjennetegner de virkelig innovative organisasjonene, er en kultur hvor kritiske spørsmål blir hyllet frem, og hvor det er lov å gjøre feil. Det betyr ikke at man aksepterer illojalitet, men heller at man gir medarbeiderne større autoritet og medbestemmelsesrett.

Organisasjoner må også akseptere at medarbeidere, ledere, kunder og interessenter omtaler og diskuterer bedriften, tjenestene og hendelser offentlig. Den digitale utviklingen har gitt oss alle muligheten til å starte og delta i debatter, og det må bedriftene tåle, så lenge kritikken er konstruktiv.

Jeg mener det er viktig for bedrifter som skal takle tøffe omstillinger og raske skift i fremtiden at de også har et bevisst forhold til å skape et klima med åpenhet og takhøyde. Drittpakker derimot, er ikke greit.

Del gjerne... Facebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedinmailby feather
Følg Alle tiders kommunikasjon i sosiale medier Facebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedinrssinstagramby feather

Hilde Fredheim Høgberg

Kommunikasjonsrådgiver og konsulent som blogger en gang i mellom...

Leder og gründer for Alle tiders kommunikasjon AS